Det historiske palasset til grev Eduard von Pückler i Bolesławiec er én av de historisk og kunstnerisk sett, mest verdifulle bygningene i lokal nygotisk stil fra 1800-tallet. I flere tiår fungerte palasset som residens for adelen og velstående industrifolk, før det ble et tilholdssted for nazistiske organisasjoner i 1930-årene. Bygningen overlevde andre verdenskrig og fungerte deretter som hovedkvarter for en rekke polske selskaper og institusjoner. Den har gjennomgått en rekke større og mindre renoveringer, men har aldri vært gjenstand for omfattende restaureringsarbeid. I 2018, etter at palasset ble overtatt av Bolesławiec kommune, ble det stilt spørsmål ved dets videre skjebne. Det måtte tas en beslutning om palassets nye formål, og arbeidet med å skaffe midler for å redde bygningen fra det stadig økende forfallet begynte.
Grev von Pücklers palass – kunstnerisk og historisk verdi
I mange år var palasset, som én av de viktige og verdifulle bygningene i Boleslawiec, inkludert i den kommunale registreringen av kulturminner. I 2018 ble det, etter en beslutning fra Nedre Schlesiens fylkeskonservator i Wrocław, oppført i registeret over kulturminner og dermed anerkjent som en av Bolesławiecs mest verdifulle arkitektoniske bygninger. Barbara Nowak-Obelinda, Nedre Schlesiens fylkeskonservator, har understreket bygningens betydning med følgende argument: «Palasset er et eksempel på urban boligbygging i en historiserende stil, preget av en harmonisk komposisjon med ett dominerende tårn i tillegg til små tårn som gir palasset et svevende preg. Det passer fint inn i den romantiske landskapsarkitektoniske trenden innen slottshagearkitektur. Den kunstneriske verdien av bygningen vises av den gjennomtenkte komposisjonen, med nygotiske former, medaljonger med heraldiske relieffer (inkludert Pückler-familiens våpenskjold) og mytologiske motiver. Det er ikke utført noen større rekonstruksjoner eller irreversible endringer i byggets interiør eller eksteriør. Det har beholdt sin autentisitet. Palasset, som ligger i utkanten av parkkomplekset, danner en sammenhengende komposisjon med parken; det er ett av de få kompleksene av denne typen som ligger i den nordvestlige delen av byen. Det er et viktig element i Bolesławiecs urbane utforming og en viktig del av den lokale kulturelle identiteten».
Dr. Grzegorz Grajewski, leder for Wrocław-avdelingen av Det Nasjonale Instituttet for Kulturarv, skrev dette om palasset: «Pücklers forstadspalass er kledd i en nygotisk drakt, og tilhører en type bolig som kalles villa suburbana, som ble utviklet i Europa fra første halvdel av 1800-tallet. Det kjennetegnes av kombinasjonen av elementer fra den eldre bygningen, dvs. den lavere østfløyen, med den yngre, høyere hoveddelen med et slankt femetasjes tårn som fungerer som utsiktspunkt, og den vestlige fløyen, som er litt høyere enn hoveddelen. Denne additive strukturen gjenspeiler sannsynligvis rekkefølgen som de forskjellige delene av palasset ble bygget i, og gir helheten en pittoresk kvalitet som er så viktig for en bolig som ligger utenfor den tette bebyggelsen og er forbundet med parken».
Palasset er interessant både for sin kunstneriske verdi og sin historie. Sannsynligvis var det allerede på slutten av 1700-tallet et vertshus her som betjente reisende på vei til Dresden. De opprinnelige bygningene ble antakelig ødelagt i august 1813, under kampen om broen over Bóbr, elven som skilte Napoleons tropper fra de russiske og prøyssiske Grev Eduard Maximilian Ferdinand Erdmann von Pückler kjøpte palasset, antakelig i andre halvdel av 1840-årene. Han var en representant for den berømte schlesisk-sorbiske slektslinjen, som også eide slottet i Bad Muskau, omgitt av Europas største park i engelsk stil.
Greven var arving til eiendommer blant annet i Rakowice (Rothlach) og Otok (Uttig), og hans kone, grevinne Helena von Larisch-Moenich, brakte i tillegg med seg en eiendom i Tomaszów (Nieder-Thomaswaldau) som medgift. Grev von Pückler kjøpte antakelig eiendommen i utkanten av Bolesławiec i den hensikt å bygge en moderne forstadsbolig hvor han kunne bo under oppholdet i byen, eller når han reiste med tog til Berlin, Dresden eller Wrocław. Det trefløyete palasset ble bygget rundt 1857 i datidens fasjonable nygotiske stil.
Etter de første eiernes død (Eduard von Pückler døde i 1870 og hans kone Helena i 1873) ble slottet, ifølge kilder eid eller leid av grev von Hatzfeld, kjent for sin lidenskap for musikk og hester, i 1876. Dette var sannsynligvis Franz Hatzfeld zu Trachenberg, som døde som ungkar i 1884. Han arrangerte konserter i huset sitt, som ble svært godt besøkt av den borgerlige eliten. Han var også initiativtaker til hesteauksjonen i Boleslawiec, og bygde en oval ridehall og ridebane i parken ved siden av herskapshuset. Rundt 1880 ble slottet kjøpt av Samson Woller, en Twardogóra-født entreprenør som hadde bodd i England i mange år, der han eide kamgarnspinnerier. I 1855 kjøpte han bomullsfabrikken i Lesna (Marklissa), som han gjorde om til Tysklands første ullspinneri. I 1873 kjøpte han et utbrent spinneri i Boleslawiec og bygde et nytt spinneri på stedet (i 1888 ble begge fabrikkene omdannet til aksjeselskapet «Concordia»). Boligen i Bolesławiec var ikke hovedresidensen til den mektige produsenten, som i tillegg til palasset i Smolnik (Schadewalde) nær Leśna også eide et palass med en jordeiendom i Dłonie nær Rawicz og en stor mengde jordeiendommer i Wielkopolskie fylke. Snarere fungerte Bolesławiec-eiendommen som en «forretningsbolig», der eieren bodde midlertidig når det var behov for å føre direkte tilsyn med driften av de lokale fabrikkene. Denne antakelsen bekreftes av det faktum at det ble bygget store lagerbygninger på baksiden av palasset. På denne tiden ble herskapshuset ombygd innvendig, og fasaden ble dekorert med ikonografiske fremstillinger knyttet til veverihåndverket. Samtidig ble parken ved slottet anlagt og utvidet mot vest for å inkludere området som tidligere hadde tilhørt sykehuset. Utformingen av parken ble antakelig utført av Eduard Petzold, en berømt hage- og parkdesigner som drev et prydplantegartneri i Boleslawiec mellom 1863 og 1886.
Palasset ble solgt mellom 1898 og 1900 og skiftet eiere flere ganger i løpet av de neste 20 årene. På begynnelsen av 1900-tallet var det Giovanni Vallata som eide palasset (nevnt i kilder i 1903 og 1907), og før første verdenskrig tilhørte det eierne av trevarefabrikken Martin & Barasch (nevnt i 1913). I 1920 ble eiendommen kjøpt av magistraten i Boleslawiec. Etter ombygging ble den omdøpt til Ungdomshuset (Jugendhaus) og ble tilholdssted for ulike omsorgsinstitusjoner for barn og unge. Bygningen huset et internat for skolebarn, en vuggestue, en barnehage, et herberge for turister, et rådgivningssenter for mødre og en tannlegepraksis for barn. I første etasje i vestfløyen lå det kommunale biblioteket med lesesal, ledet av Oskar Herbert Müller. I 1928-1929 var biblioteket under ombygging og innredning – etter et design av Artur Hennig, en kjent kunstner og lærer ved den statlige yrkesskolen for keramikk i Boleslawiec. Kort tid etter ble alle de ovennevnte institusjonene flyttet, og et sosialkontor ble etablert i bygningen. I begynnelsen av 1933 ble palasset overtatt av SA-militsen (NSDAPs angrepstropper), som etablerte sin idrettsskole der. Deretter gikk bygningen over i hendene på en annen nazistisk organisasjon, RAD (Reichsarbeitsdienst – Rikets arbeidstjeneste), som drev en befalsskole der. Fra 1940 ble det brukt som lasarett.
Etter andre verdenskrig ble bygningen blant annet brukt av Byggeselskapet for Malmgruver, Det Kommunale Boligstyret og Bolesławiec Byggeselskap, og i 1986 ble den tilpasset behovene til Bolesławiec distrikts spesialskole. I 2018 solgte distriktsmyndighetene bygningen til Boleslawiec kommune. Piotr Roman, ordfører i byen, vurderte flere konsepter for den videre utviklingen av bygningen. Til slutt vant ideen om å skape et nytt bygg for keramikkmuseet, som lenge hadde manglet utstillings- og lagringsplass og ikke kunne tilpasse sine nåværende bygninger til universell utforming. Siden palasset var oppført i registeret over historiske kulturminner, og de anslåtte kostnadene for renoveringen av bygget var svært høye, kunne ideen bare realiseres dersom man kunne finne finansiering på eksternt hold.
